Tresomhetens dødsattest.

Publisert av Fred E. Peters den

Slik endte historien paret «oss», om oliventeorien og ikke minst, tresomheten. Gjennomdynket av skyld for alt som har gått galt, hatiske kommentarer tilsiktet for å såre, og en kald og brutal kynisme ment for å skade så mye som mulig, blir jeg stående igjen midt i rommet og kjenne etter om følelsen fortsatt er der. Neppe tenker jeg, men vet med meg selv at jeg burde vente med konklusjonen i 24 timer. 

Vår dødsattest ble til en slags «ha-ha, fuck you!» Fra hennes side, samtidig som jeg selv satt på fest og avviste tilnærmelser, av gammelt og vell så naivt håp og tro på at vi skulle få dette til. Tross sakenes tilstand, var jeg enda overbevist om at vi tilhørte en slags kjærlighetens-elite. De som er som kakerlakker å regne, de som overlever alt. Så feil kan man ta…

Jeg har nå sittet i 20 minutter på telefon med henne, hvis samtale besto i at hun antaglig skulle rettferdiggjøre sine handlinger for seg selv, ved at hun sendte skudd av både fortjent og ufortjent dritt. Siste del av samtalen, brukte hun rett og slett bare på å trosse mine siste ønsker  om å ikke opprettholde kranglingen. Men, når alt kom til alt, brukte hun hva hun hadde, og vel så det, i repetisjon. Jeg ble stående, svimmel og uten evne til å sette ord på de titusen tankene som angrep meg fra rommets firevegger.

Du & Jag döden, har allerede fått fotfeste, og låten som skal forevigjøre dette øyeblikket for mitt minne om min sønns mor, og de 10 årene vi hadde sammen, bærte navnet 400 slag. Samtidig som jeg kunne se meg selv i tredjeperson, kunne jeg se mine lepper forme ord på ord, uten å høre noe annet enn intensiv tinitus. Lyden av uutholdelig støy, likt som objektiviteten på alle anklagelser og hatske kommentarer jeg nettopp var blitt beskutt med.

Skjelvingen oppleves ikke som noe farlig «greie», og til min overraskelse gir den seg langt tidligere enn forventet. Det er slik, tenker jeg, mennesket blir forstenet. Slik ett hjerte av kjærlighet, over tid endres, og tilslutt har visnet helt bort fra kjærlighet og følelser. De to andre som hadde vært tilstede under hele samtalen, satt målløse etter hva de hadde hørt. Det ble ment noe om hvordan mennesker blir av ulike substanser og situasjoner, mente noe mer, før alt lissom bare ble til en slags håpløs og trist hoderisting fra deres side.

det er i dette sekund som følelsene bruker å sette fart. Som et hjerte som hammrer febrilsk mot brystet som om det ønsket å skrike av smerte og en kommentar om at siste handlinger, ikke samsvarte med det som dette hjertet tidligere hadde opplevd. Jeg finner frem mitt siste og langt så naive brev som jeg hadde planer om å sende henne, slik jeg har brukt å gjøre gjennom ti år – av ren og bunnløs kjærlighet. Brevet med den noe forsikrende tittelen «Et siste, eller første, av mange», bærer preg av sorg, innrømmelse, og en endeløs deklarasjon om ønsketanker om en fremtid. En slags melankolsk elegi, slik det fremstår nå, der den går fra et romantisert førstemøte med en fortapt og sliten jente, med innelåste bilnøkkler, til den «hellige oliven teorien» som gjør forsøk på å teoretisk forklare hvorfor vi burde, og skulle holdt sammen. Ikke minst, brevet om «1+1=3», en slags desperasjon som jeg skrev i et kaos av et flomområde, bare dager før hun utsatte meg for sitt første lille sidesprang.

Det er slik vi ender, tenker jeg, og sender brevet inn i peisen, hvor flammene tar tak, og river i filler tankene, håpet og fremtidsutsiktene. Dette var 10 fuckings år, tenker jeg, og reflekterer over menneskets umettelige evne til å såre, hate og gå inn for å drepe relasjoner, min også. Min egen idiotiske ærlighetsforpliktelse ovenfor henne som aldri ble besvart i samme valuta, og ikke minst de 10 årene jeg kjempet mot en avhengighet hun nektet å gi slipp på. Min evne, eller idioti, for å tilgi utroskap og faenskap, hennes raseri og total fornektelse av egen påvirkning til konflikt. For henne, var samarbeid basert på hennes diktat, mens hun ventet at jeg skulle etterfølge. i kranglene sa hun «jeg, meg og du», mens jeg sa «oss, vi og begge» – hvilket burde være nok til ettertanke…

Jeg kjenner etter igjen, joda, følelsen av… ja jeg vet ikke hva jeg skal kalle den lenger, en oppbrukt, misbrukt kjærlighet finnes der. men den er langt vagere, langt mer utslitt og avtagende enn tidligere. det er ikke lenger noe å tenke på, bestemmer jeg meg for, og samtidig lover jeg meg selv at denne gangen får det være nok. At valget hun tok når vi sto der ved veiskillet, kommer til å være den innledende epoken til vårt nye liv; hennes, og mitt, hvert sitt.

Vemodig avslutter jeg med ett siste ærlig avsnitt, en slags døendes siste monolog, til Bo Kaspers «en sländas andetag»;

Det gjør vondt i dag, hjertet blør og hodet stopper ikke å hoppe mellom bilder som spilles til Bo Kaspers musikk. En søndag i sengen med meg, en tur i skogen, ett kyss i Bangkok, en drøm som aldri ble til. Jeg skal sørge igjennom natten, kjenne smerte og sinne, jeg skal gråte sammen med venner, og alene. Jeg skal kjenne hjertets siste slag av ekte kjærlighetssorg. i morgen skal jeg stå opp og møte en ny verden. En verden av muligheter, potensial, og lyse fremtidsutsikter, av kommende ekte kjærlighet – betalt i samme valuta, samtidig som den er besvart! og når jeg går ut i dagen, skal jeg skal aldri se meg tilbake på det som i alt for lang tid har vært ett ingenmannsland av brennende hjerters akse og ruiner.

%d bloggere liker dette: