Etter at konfliktnivået er blitt opprettholdt siste tiden – motivert i subjektivt perspektiv fra begge poler – har jeg siste døgnet fått erfare noe jeg ikke helt var beredt på. Noe som jeg aldri har tenkt over, men som er en selvklar konsekvens av sakenes tilstand. Man mister ikke bare sin partner i slike situasjoner, kjæreste eller elsker, en del av familien man identifiserer seg med og lever for, men man har mistet det man aller helst skulle vært foruten; en beste venn… 

UNADJUSTEDNONRAW_mini_1150c

Bangkok, Thailand. Desember 2010.

Rett og slett en nær og god venn, en livskamerat som har vært den mest. naturligste å dele opplevelser, synspunkter og ikke minst meninger med, Det oppleves mildt sagt merkelig rart. Spesielt når man sitter på en buss hjem fra byen, og ser en tidligere bekjent, ikke bare noe bedugget, men rakt ut drita, snuble seg nedover midtgangen på bussen, og det første som popper opp i skallen, er at man skal sende en sms til. sin beste venn, med en eller annen vittig kommentar om det skuet man har blitt vitne til, bare for å sakte inn se i det man skriver denne meldingen, at nei! Det er ikke sånn nå lenger, vi deler ikke disse gledelige vanvittige humoristiske øyeblikk med hverandre. Det er noe som hører fortiden til, og man kjenner seg straks litt… fattig, på sett og vis.

så, teksten nedskrevet på telefonen møter backspace, og. slettes. Smsen blir ikke sendt og øyeblikket blir ikke delt. den gang bestevenn, er død tenker jeg. Jeg kan forsones med det, og om jeg ikke har tatt feil, er det allerede det. For siste ukers handlinger, verken kan eller må forveksles med noe vennskapelig. for så, er handlingenes natur, alt for drastiske og grunnløse. De er av karrakter, slik ingen venner gjør mot hverandre…

Annonser