Alle innlegg av Fred E. Peters

En for meg uortodoks situasjon

Jeg er kjent blandt mange, som en «idiot visker», «hobby psykolog» eller bare samtalepartner. Det er en slags rolle som har falt seg naturlig blandt noe av min sosiale bekjentskapskrets. Men skal man ikke dømes feil, skulle man tro at man pent har overgått seg selv og sin rolle, i det man skal akseptere å fylle denne rollen for sin egen fortid.

Er det ren dumhet som får herske fritt mellom mine tvangsnevroser og frie vilje? Skal jeg sitte her og gi trøstende råd, til hun som var den utløsende faktor for at man hadde trengt disse rådene så sårt selv? Møter jeg meg selv i døren her, eller har all moral og logikk tatt kvelden? Er russisk rullett kanskje et like greit alternativ til denne forvrengte handling i virkelighet?

Det for meg minst synlige i denne relativ uortodokse situasjon jeg nå brått befinner meg i, er om jeg ved å la godhet foregå all fornuft, fremstiller meg selv som en slags andreklasses premie idiot.  At man rett og slet viser seg selv svak, og således forminsker sin selvrespekt ned til en «bra-å-ha». En som man kan stikke til når virkeligheten ikke lenger virker være virkelig, og alle andre alternativer er brent. En rute til hennes virkelighetsflukt.

for å bare glemme alt, sette verden på pause, og late som ting er som det en gang var, har aldri fungert i praksis. samme hvor mye det er ønsket, drømt og etterlengtet. så kjenner jeg det vokser i meg, de ærlige svar og råd som hun bør få, de som motstrider alt som måtte være for egen selfisk velvære og gevinst…

Tresomhetens dødsattest.

Slik endte historien paret «oss», om oliventeorien og ikke minst, tresomheten. Gjennomdynket av skyld for alt som har gått galt, hatiske kommentarer tilsiktet for å såre, og en kald og brutal kynisme ment for å skade så mye som mulig, blir jeg stående igjen midt i rommet og kjenne etter om følelsen fortsatt er der. Neppe tenker jeg, men vet med meg selv at jeg burde vente med konklusjonen i 24 timer. 

Fortsett å lese Tresomhetens dødsattest.