I dag går jeg på morgenen med en slags lettelse, glede, nesten euforisk følelse av stå her i dag. Begge beina er fortsatt plantet under meg, dog en noe flakkende balanse. Mye har skjedd siste åtte årene, det har ikke vært særlig lett for noen. Kanskje spesiellt ikke de som har hatt tilskuer plass.

Det blir en verdi vurdering av leilgiheten, før et salg. Ida, min nå eks og mor til mitt barn, tok med seg sønnen vår og flyttet for to uker siden. Jeg skal være litt forsiktig i hva jeg omtaler henne som, jeg kjenner fortsatt en slags innprentet instingt for å beskytte henne, tross hvor enn dum hennes handlinger måtte være.

jeg kan ikke si annet enn at hun fremstillte seg som ganske så dum, når hun hevdet at vi hadde en «pause». Det gikk to uker, også kom min utblåsning per telefon – noe hun forøvrig hevder seg ha taleopptak av, og bare det er nok til å forstå at dette ikke har vært et særlig bra forhold for noen av oss.

Jeg har mine meninger om både henne, og personen som trakk i trådene, men jeg velger å ikke dele dem her. For til syvende og sist, er hun en fantastisk mor for vår sønn – tross at hun samtidig har fungert som en utømmelig kilde av kjefting og missnøye ovenfor meg.

Dagen i dag, er dagen vi ventet, men ikke viste når ville komme. Jeg kaller meg singel, og syntes det er litt rart men kult. For i stridens tåke, glemmer man potensialet man kanskje har, og ikke minst mulighetene som byr.

Men, det finnes en gjeng som fortjener en oppmerksomhet. De som var der, når ingen andre kunne, ville eller orket, de som våget å si ting direkte – uten å pakke det inn i pauser og annet vatt – gutta som våget å forbanne både meg og min eks, men likefult åpnet dørene og tok meg inn, pleiet meg, foret meg, og ga meg ly og sjelero for natten. Dere som utgjorde mannskapet bak «the two houses of freaks». Jeg bøyer meg ærbødigst for dere. Dere har blitt mine venner for og i livet.

Spesiellt finnes det en kar som trenger ros. En noe stresset Bosniak. Mannen som kom til meg en dag, og sa:

Har du lagt merke til det Fred? At når man bygger opp ett forhold, er ingen med deg. Men så fort det går nedover, ja da står de alle i kø for å bidra.

Det er nedslående hvor rett han har. Det festet seg ved meg, og har brennmerket min sjel.

Dragi brate, znam kako se osjećate. Vidio sam u tvojim očima koje su samo lovili poput mene. Držite se mog brata, dolazimo opet vidjeti Hercegovina žene plešu za nas!


Jeg er gladere Enn på lenge, for jeg vet at hun ikke lenger skal farge min hverdag sort og trist igjen. Så ringer hun, og dagen i dag, er blitt den samme som i går. 

2017-07-12T08:49:54+00:00
%d bloggere liker dette: