En epoke er over. Det er like vemodig og trist, som det er vakkert.

Kent – det svenske rockebandet altså – har siden 90-tallet som det eneste trofaste i den musikalske delen av min verden. Samme hvor man har vært i livet, har jeg lissom alltid hatt et lite punkt å forholde meg til.

Det kanskje regner i dag, men brått kommer kent ut med en låt jeg ikke kan fordra igjen. så snur alt, har jeg tenkt. For jeg har aldri likt en eneste av Kent sine låter, før jeg har hørt dem en hel del ganger. De har hatt en måte å fortrolle meg med deres særegne, fortryllende og vakre lyrikk, kompensert med toner som fører meg inn i en slags musikalsk transe, hvor låtene formes visuellt til små filmer som danser på innsiden av øyelokkene.

Kent har vært bandet som jeg har forgudet og hatet, de har vært der i mine oppturer og nedturer,  som hos så mange andre fans der ute.  

Jeg kommer til å savne Bergs paradokser som har inspirert og indirekte utfordret meg siden interessen for musikk ble vekket av «Verkligen» (1995), men fengslet meg av «en himmelsk drog» (1999).  

Så i det Bandet takker for seg, tar jeg av meg hatten og ser lærdommen de ga; om å være stolt av sitt verk, stå i meg som en bauta for all fremtid.

2017-04-13T21:23:54+00:00
%d bloggere liker dette: