jeg har et behov for å skrive noe. jeg vet ikke hvorfor… eller jo, jeg vet veldig godt hvorfor. det handler om å bli lyttet til. det handler om at noen faktisk tar seg tid til å lytte, og faktisk gi en annerkjennelse for hva en ønsker å formidle. En måte for meg å si hva jeg tenker på, uten å bli avbrutt eller utsatt for nedvergelsen ved å innse at personen midt i mot, ikke bare later som om de ikke lytter, men ikke har fått med seg et eneste ord av hva du har kommet med. med tekst kan jeg få fritt spillerom til å si hva jeg vil, hvor mye jeg vil, uten å bli dømt for å kjefte, hate eller hva enn andre skulle tolke mine idiotiske fremståelse. I tekst er det bare jeg som kan høre hvordan jeg fremmer budskapet. og i tekst kan heller ingen høre meg gråte…

«Vi» går ikke fra hverandre. Det er du som går! Det er du som har gått…

Jeg har sittet igjen i ruinene, og hører deg hevde allemannsrett i ingenmannsland. Det er ingen som er enige i dette, du har ikke hatt meg med på avgjørelsen om å eliminere den lille familien vi var. Det har vært mot min vilje å se dere gå, se du ta med deg selve livet – hva vi har skapt. for hva? For at du skal pynte på sannheten og ha din egen version om at «vi» valgte å gå i fra «hverandre»? Som om det lå vennskapelig forsonelse og eninghet bak avgjørelsen, som ikke bare er tatt, men satt så alt for reellt i værk? Det er som å trekke frem en vannpistol når en annens verden er i brann. Det høres mer ut som et hån, enn den kjærligheten du sa ville overvinne «alt». Det er du som setter minus-en bak tre. Det er du som har skapet deg et liv, en glede og tilværelse et annet sted, med «vår» +1/2.

men for deg er det så lett, fordi du fylles ikke med tomhet og tung, tung, mørke. For du trenger jo ikke å oppleve meningsløsheten det finnes mellom veggene her etter at du bestemte at dere dro. Det er ikke du som sitter kveld inn, og kveld ut, og venter på at det skal bli neste dag. i håp om at man skal sovne, men i frykt for å våkne dagen etter, til samme tomhet og ensomhet. Du våkner aldri for å dø av fraværet av din mening i livet. Det er ikke du som går frem og tilbake, ustoppelig til man sender persienene ned, for å slippe å se verden. samtidig spare den for det ynkelige menneske som vandrer rundt i ingenting og gråter. Det er ikke du som sitter igjen i tidskapselen fra vårt liv. Det er du som hevder at mennesket ikke kan forandre seg, mens du selv nekter å gjøre egen endring. Det er ikke du som ligger igjen i fosterstilling og gråter som et pokkers barn, og håper at noen kanskje vil ta turen innom for å få en til å tenke på noe annet. Det er ikke du som dør litt hver kveld, og ser at din tro på kjærlighet visner mer og mer, for hver dag som du ikke får vært med vår sønn. Det er heller ikke du som har vondt i brystet av fysisk-kjærlighetssorg, eller problemer med å se folk i ansiktet. Redd for at noen skal se hvor patetisk man er, når man sørger over den. Der er heller ikke du som går rundt å prater med deg selv høyt, for å slippe følelsen av ensomhet. Som om å tale høyt magisk vis fikk noen til å være her, i det miste til å tro at man følte noe nærvær. Det er også du som har bestemt at noen andre skal få vår hjem. Det er du som har tatt valget som desverrre gir konsekvenser for oss.  Det var ikke jeg som har bestemt at barnerommet skal bli noen andres barns rom. Der er ikke du som reagerer med sinne, fordi smertene er så intense, så alt for oppslukende og totalt omringende, at sinne er blitt en slags strategi for å ikke knekke sammen i gråt. Bevisst hvor idiotisk det måtte være. for etterpå bli fyllt med et kaldt sort hav av skyllfølelse og dårlig  samvittighet.

Du sto selv å hindret en knekt til å bli konge.

Så si ikke at «VI» går i fra hverandre, for jeg sitter fortsatt her… alene igjen, etter «oss tre»… 

 

2017-09-15T01:44:36+00:00
%d bloggere liker dette: