Pause. Vi trenger en pause fra hverandre, sa hun. Det ble fremstilt som det mest naturligste i verden, og i tosomheten. Som om åtte år med nok av skyts mot hverandre, hvor vi har valgt å stå på stedet bestemt, i stede for den enkle utveien, skulle være noe man bare puttet på hold.Tross alle tilhengere og hjelpere som har stått i håpet om total kollaps og ødeleggelse, har man kommet hit, og på veien skapt liv i form av en sønn på halvannet år. 

Som om man bare kan sette relasjon mellom to mennesker på pause. Mens man vender seg om og… Ja, hva da? Ser om verden og livet har noe bedre å servere. SPN en slags mulighet for å sondere terrenget, før man omsider velger å gå eller bli? En timeout for å undersøke alternativene og eget potensiale? Hva innbiller hun seg egentlig?

Jeg tror ikke på pauser i relasjon og forhold, jeg tror ikke at man kan stoppe opp, skyve det til side, for så senere å ta opp stafetten der den ble forlatt. Men jeg tror intenst og overbevist på kamp. Strid så utmattende aT man ikke har råd til å tape. Målrettet fokus og viljestyrke, for å kjempe seg igjennom kvikksand, leire og tåke som livet har en tendens å la oss smake på. Jeg tror på problemløsninger i partnerskap, uten innblanding av tredjeperson. Uten påvirkning av alle bedrevitende og synsere, som sjeldent bidrar på annet sett enn oppfordringer til destruksjon.

Hun skal få sin pause, menes livet sakte men sikkert ruller videre fra det som er blitt beskrevet som «fortsatt håp». Jeg er ikke fjortenår lenger, det er «All inn, or nothing».

2017-07-08T19:01:36+00:00
%d bloggere liker dette: