Dette er min siste kveld her i grenseland, midt mellom hennes, vårt og mitt. Det er sistekvelden jeg skal få kjenne på vacuumet etter oss, fraværet av liv og den uheldige overdøvende bråket av ingenting. Her hvor en hver bil har fått meg til å løpe mot vinduet for å se om det kan være henne, og like tro har gang på gang vist meg den uendeligesmerten aom oppstår, når man tar innover seg at hun aldri ville kommet i slike stunder der hennes selskap hadde vært som et lys, på et ellers endeløst tomt svart mørkt hav.

Jeg sliter veldig med å innse, at samme hva som skjer, kommer hun ikke inn døren her og sier; la oss bare se på tv. Det er fryktlig å oppleve at ens eget håp og troen på den kjærlighet som en gang var beskrevet, aldri skulle bli besvart i samme valutta. Det svir til i hjertet der hun skar, når hun hevder seg ønske oss tilbake, og fortsetter med å understreke at det ikke er betingningLøst. At hun i går klarte å si at hun ville prøve på nytt, ble naivt som jeg kan trodd. Bare for å idag vise meg at hun aldri har til intensjon å prioritere meg i tresomheten. Det brenner når man også atter en gang får seg selv til å tro åå noe som helst være seg kjærlighet eløer romantikk. For når alt kommer til alt, er jeg null verdt i hennes verden. Slik har det vært, og slik fortsetter det å være.

Ja, jeg klandrer meg selv her og nå, fordi jeg har latt henne få 8 år av mitt liv. 8 år hvor hun ufortjent har fått førsteplass. Hvor hennes behov har fått fritt spilmeromm, selv på bekostning av eget inntak av næring. Der helvete er blitt skapt ut fra hennes manglende tilfredstillelse når det gjelder matrialistiske liksom behov. 

I går var jeg på veg inn i resignasjonen. Jeg innså at status quo, ikke er status quo, men heller et avsluttet kappittel i hennes liv. At jeg ikke er annet enn et post scriptum i «deres» verden, og dermed må overbevise meg selv om at dette ikke lenger kan overleve på naivt håp, men må angripet med rasjonell tanke og selvransakelse. Jeg var i ferd med å starte prosessen av å gi opp, la det som skjer, få skje. Vemodig og tungsinnet tvang jeg meg selv til å innse dette.

Det var da hun tittet frem i mitt mørke, og serverte meg sin gifttunge, slik som bare hun kan. hennes tale om at hun savnet «oss» og at hun ønsket at vi kunne forsøke igjen. Dum som er, lar jeg hennes gift få synke inn. Jeg lar henne få tvilen til sin fordel, og således leder jeg hennes gift inn i mitt eget hjerte. For hun kommer aldri til å være den som stiller opp, som offrer fem minutter av sin «hellige» tid, til meg og oss. hun kommer aldri til å ønske å forandre seg, tross hennes krav om endringer hos alle andre. Hun er ikke, og kommer ikke til å være den som strekker seg i min rettning, eller som ikke trenger unnskyldninger for hvorfor hun ikke kan, men heller sier at; «jo, selvsagt kan jeg for deg vennen min». Hun vil nok heller ikke være den som klarer å spille med åpne kort for en partner, men heller vil fylle kjærligheten med sine fanatiske løgner.

Så hva pokker sitter man igjen i ingenting og griner mens man lar tastene få formulere hva man føler, tenker og håper? alt jeg klarer å komme på av en årsak, er at det er restene av en opplevd kjærlighet til et annet menneske, som får en til å bli en slags kjærlighetens martyr. som får en til å kaste alt av egen stolthet og prinsipper på bålet, og tvinge seg igjennom et siste døgn i kjærlighetens faenskap av smerte.

Drepende er det å tenke på at hennes handlinger vil få konsekvenser for min fremtid. Det er med på å legge en viss standar for hva man finner seg i og tro på. At hennes nonchalante holdning, og likegyldighet til situasjonen, vil forme hvordan jeg vil bedømme en mulig kjærlighet i fremtiden – rent hypotetisk. 

Som jeg en gang forsøkte fortelle henne; Pass deg for hvem du sårer, for alt du gjør vil få konsekvenser og ringvirknigner. Jeg vet ikke om det var hun som ikke hørte etter, eller om du rett og sett ga faen.

 

2017-09-26T22:30:52+00:00
%d bloggere liker dette: